Din tittel

En like seriøs som uhøytidelig gjennomgang av hva det vil si å være kvinne. Eller ciskvinne som ikke skjønner seg på viften av kjønn og ikke-binaritet, men som søker å forstå. Det hjelper ikke at hun på en kunstneropphold i Roma er omgitt av nordiske menn, enkelte med en hang til mansplaining. Etter å ha dukket ned i materialet hun jobber med, som er regissør og forfatter Pier Paolo Pasolinis film Medea, den eneste med den berømte sopranen Maria Callas, møter på en eldre og noe sliten kentaur i bakgatene. Fortelleren i filmen er også en kentaur, Cheiron, men den hun møter var faktisk statist på settet til Medea som tenåring. Boken er derfor også en feiring av Italias gullalder innenfor film generelt og Pasolini spesielt, med egne kapitler viet Callas' fiktive dagbok. Hva var det å være kvinne for henne? Etter å ha blitt sveket av Artistoteles Onassis, som giftet seg med Jackie Kennedy bak hennes rygg, inngikk hun forlovelse med Pasolini, kontroversiell kristen, kommunist og homofil. Jeg forsøker å se en rød tråd fra 1969, da Stonewall-opprøret startet, via åttitallet, da Anita første gang oppholdt seg et år i den evige stad og opplevede en tilnærmet metoo-historie, til i dag. Myter og realisme. 

"I Astrid Nordangs roman møter vi menneske i ulike former for transisjon," skrev Hilde Vesaas om Anita (53) i Dag og Tid. «Skikkeleg fart over Roma-opphaldet blir det først når Anita møter ein levande kentaur. Den mytiske skapnaden har band både til hennar eiga fortid og til Callas og Pasolini. Som fanga i ein evig «transisjon», den mellom menneske og dyr, blir kentauren symbolet på det menneskelege begjæret etter å bli «noko anna». I romanuniverset knyter han historia saman og får dei mangefarga brikkene til å falle på plass. Kapitla der skapnaden opptrer, har dessutan ein driv og intensitet som eg innimellom saknar tidlegare i boka – i tillegg til at dei er humoristiske. Kentauren er eit meisterleg grep. Aktualitet kopla med det evige og eksistensielle – Anita (53) er heilt klårt leseverdig. Forfattaren demonstrerer eminent kjennskap til både Callas og Pasolini (ho har sjølv gjendikta Pasolini). Som roman kjennest teksten likevel noko overlest, særleg i den første delen når lesaren ikkje heilt fattar kva forfattaren vil. Om ein ikkje er Callas-fan, er det i utgangspunktet kanskje ikkje så interessant å lære så mykje om det indre (og ytre) livet til denne songarinna. Nordang skriv likevel så medrivande at i alle fall denne lesaren vart dratt inn. Det var umogleg å ikkje gå på nettet og finne videoopptak med denne kvinna som trollbatt ei heil verd med stemma, men som aldri fann den store kjærleiken.»

https://www.dagogtid.no/meldingar/overgangsritar-6.121.26459.61c67b18f1<br>

Leserkommentarer:

"Leste ut boka di på to dager, ble sittende oppe altfor sent og lese fordi den var så spennende - og holdt på å klikke av den kentauren. Touchy tema, og modig gjort."

«Jeg likte godt komposisjonen og vekslingen mellom Anita og Callas, de utfylte hverandre.»

«Move over Moby Dick, her kommer Anita!»

Og en litt sur en i Morgenbladet:

https://www.morgenbladet.no/boker/anmeldelser/2022/06/10/blir-et-taleror-for-dem-som-ikke-henger-med-i-transdebatten/?fbclid=IwAR2php6gV5GaD5yA1wpXWemPPrM6I7MDG3AoTYG8wwa7sP_fdDStSAzlipE<br>