Rana Rex
"Kontinentet hadde naturligvis ligget der hele tiden, som en mosaikk av litteratur, nyhetssnutter om mødrene på Mai-plassen, der de begråt sine forsvunne sønner, et bilde som av og til var blitt forsterket med en sosialrealistisk film. Men alt det andre, tangoen, salsaen, panfløytene, virket mest som støy for meg, det fenget bare ikke. Så kom denne Buenos Aires-boomen, byen for dem som savnet Europa, en by hvor tidsskriftene var så nostalgiske at de anså freudiansk psykologi som sidestilt med filosofi, litteratur, scene og kunst.
Men ingenting av dette hadde noe med meg å gjøre. Grunnen til at jeg satt på flyet til Argentina het Lidia Cardinale, forfatter og mulig halvkusine. Hun var psykolog, opprinnelig. Og så hadde denne psykologen med filmdivanavnet i en alder av førtito debutert som romanforfatter, en roman basert på en «sann historie». Den var blitt en bestselger, en beretning nedtegnet av barnebarnet til en slave, en kvinnelig mestizo, altså halvindianer, som var forfatterens egen mormor. Og den mannen som hadde hatt henne som sin slavinne og matékokerske, var ingen ringere enn min egen farfar."
Hvorfor Argentina?
I Rana Rex reiser Lydia til Argentina for å møte sin kusine Lidia Cardinale. Men er hun hennes kusine?
Historien om et møte som stadig utsettes, om farfars dagbok - ingeniøren som i 1920-årene reiste til det forjettede land for å være med på å sy landet sammen med jernbanen.
I dag ligger jernbanen brakk, indianerne bruker den som gangsti i nord. Landet gikk konkurs for ti år siden, men bygger seg opp. Sosialismen og Che Guevara er fremdeles idealet, men forskjellene er enorme. Og fremdeles er motsetningene store mellom de "rene" gaucho og "bastardene", mestis, blandingen av indianer og hvit.
Lydia leser i dagboka og kommer på sporet av farfaren mens hun venter på svar fra den feirede forfatteren Lidia. Med seg på ferden nordover har hun en lesbisk, lubben tango-pianist. Romanen er en hyllest til latin-amerikansk litteratur, skrevet med et skjevt blikk på den magiske realismen.
Farfarens dagbok - her fortalt in extentio - er basert på Pedro Rubios skildring av sin tid som landmåler i Argentina. Som den våkne leser vil se, har han samme etternavn som meg. Bruno, eller Peter Brynjulf, var broren til min farfar. Det foregikk en enorm dugnadsånd blant verdens ingeniører om å delta i oppbyggingen av Argentina, som med sin ekspanderende økonomi tiltrakk seg eventyrere, handelsfolk og flyktninger av ethvert slag. Fascinert av hans levende fortellerstemme har jeg ønsket å gi et bilde av det norske bidraget i en tid som fulgte etter kolonialismen. Her er ingen erobringer, og mange, deriblant Brynjulfs to brødre som ble med ham over, vendte aldri hjem igjen.
Peter Brynjulf Nordang skrev tre reiseskildringer fra Argentina under psevdonymet Pedro Rubio: Et år i urskogen, Et år på pampaen og Et år på hesteryggen.
Et år i urskogen
Utgiver: Gyldendal, 1935
Det opplyses at Pedro Rubio er pseudonym for Bruno Nordang. Hans egentlige navn ser ut til å ha vært Peter Brynjulf Nordang. Han er listet i Grönbergs oversikt over utvandrede ingeniører, skal ha vært i Argentina fra 1907 til 1919. Og i immigrantprotokoller fra Buenos Aires som B. Nordanz i 1907, gen. søk i digitarkivet gir treff på Pet... Nordang som elev ved Bergen katedralskole fra 1900 til 1901. Faren var distriktslege. I Et år i urskogen opplyser han i en samtale gjengitt at han arbeider for den føderale regjering som landmåler.
kilde: http:/www.hf.uio/ilos/forskning
Pressen sier:
"Den gjennomgående originaliteten er forfriskende, og livsmotet sjarmerende, i denne romanen."
Maya Troberg Djuve, Dagbladet
"Forfatteren har begitt seg på en uhyre vanskelig ferd mellom det turistmåpende og det usensasjonelt egenartede, og da må den litterære balansenerven være i orden. Det er den åpenbart hos Astrid Nordang."
Terje Stemland, Aftenposten
" - skildringen fenger, boken er spennende, opplysende, levende og til dels fandenivoldsk humoristisk; hva mer kan man egentlig forlange?"
Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen