Under en gul stjerne

IDENTITET. Får dagens unge lære annet om jøder enn at de engang hadde en gul stjerne sydd fast til kåpen? At en stor del av vår identitet er jødisk?

Vår identitet. Én ting lærte jeg aldri på skolen: At den europeiske litteraturen er skrevet av jødiske forfattere. At en stor del av vår identitet er jødisk, uten at vi er klar over det. At den jødiske historie løper som en kunnskapens renning gjennom den mangslungne og ofte mørktonede veven som utgjør den europeiske historie.

I stedet lærte vi om Holocaust, om ofre, om «de» som var så uheldige og utsatte at de fikk gule stjerner festet til kåpen. Bildet var uhyggelig, men også romantiserende, og er fremdeles opphav til heltehistorier og tragedier i litterær, filmatisk og scenisk tapning. Det var vi og dem, de stigmatiserte. Vi lærte om ondskapen og fikk en moraliserende pekefinger om ondskapen i oss alle.

Mytisk størrelse

Likevel var den ubegripelig, denne ondskapen som ikke kunne forklares, den forble en geléaktig størrelse forvaltet av Hitler og noen millioner andre «svake» sjeler. På samme måte ble jødene en mystisk størrelse i et barnesinn, noe spennende, forbudt og tiltrekkende. De så jo ut som oss - så hva var det med dem?

Siden, da jeg begynte på Blindern, sirklet jeg meg inn mot modernismen, mot Europas litterære skattkiste. Jeg ble gradvis et menneske koblet til historien og kontinentet. Og lik en adoptert datter, fikk jeg lyst til å rope ut: Hvorfor sa dere ikke noe om det? Hvorfor sa dere ikke at en så stor del av det jeg har lest og fått noe ut av, er skrevet av jøder? Hvorfor har jeg ikke fått vite?

Jødiske forfattere

Det var som å ha vokst opp med en manglende bit av det puslespillet som utgjør Europa-kartet. For jeg fant jo ut at en rekke av de forfatterne og tenkerne jeg interesserte meg mest for, var av jødisk avstamning: Kafka, Italo Svevo, Marcel Proust, Isaac Singer, Bertolt Brecht, Freud, Jacques Derrida, Hélène Cixoux, Bruno Schultz, Hermann Broch, Harold Pinter, Joseph Roth, Paul Celan, Walter Benjamin, Heinrich Heine, Stefan Heym, Thomas Mann, Erich Auerbach, Georg Lukács, Allen Ginsburg, Joseph Brodsky, Harold Bloom og Naomi Wolf. Og i nyere tid: Jonathan Safran Foer, Jonathan Littell, norske Øystein Wingaard Wolf og den nederlandske mesteren Harry Mulisch.

Veldig innflytelse

Kanskje må vi bli mange som fører slike lister? Den er naturligvis lenger, og da har jeg ikke gått inn på musikere, som Leonard Cohen. Da jeg som ung spilte ham for min far, sa han umiddelbart: «Han må være jødisk.» Hvordan visste han det? Jeg forsto ikke da at mye var hentet fra jiddische lider-tradisjonen. Eller hva med Bob Dylan, forfatteren og musikeren? Humoristen Sacha Baron Cohen, alias Borat og Bruno? Poenget med oppramsingen er å vise noe av den veldige innflytelsen jøder har og har hatt i vestlig kultur, konvertitter så vel som troende, ja, også de som ikke riktig vet om de er jøder, grensene er ikke alltid like tydelige, ettersom vi ikke lenger bruker nazistenes definisjon på hva en jøde er.

Det jødiske

For meg er det jødiske blitt stående som noe livsnødvendig, en kulturell antioksidant. Uten den bevisstheten jeg har ervervet gjennom deres verker og tenkning, ville jeg vært et kjedeligere menneske, mer selvgod, mer banal. Jeg ville tatt færre omveier. Et slående trekk ved jødedommen er dens skriftkultur, som i forhold til den kristne tradisjon er dynamisk og foranderlig. Der en rabbiner forventes å kommentere og nytolke Toraen, skal presten holde seg bokstavtro til sin Bibel.

(Ok, Brecht var ikke jøde, men han kler da selskapet?)