Nelly Sachs blåser i Shofars horn
« ... då var jag alldeles ensam, ingen trodde, och så förlorade också jag tron - bara ett ögonblick - enligt Sohar, strålglansens bok - gal tuppen i ett sådant ögonblick med vit kam - det är den totala övergivenheten.»
Nelly Sachs skrev dette i et brev til Gunnar Ekelöf den 26. juni 1962, da hun var innlagt på Beckomberga mentalsykehus.[1] Han var en av flere svenske diktere hun gjendiktet til tysk, for å lære seg svensk, gi noe tilbake til sitt nye hjemland. Og, som vi skal komme tilbake til, anså hun all skriving å være oversettelse. Zohar, som oversatt betyr Stråleglansens bok, er hovedteksten i middelalderens profetiske Kabbala og skulle stå sentralt i forfatterskapet hennes. Da Paul Celan utga sin diktsamling Sprachgitter, kalte hun den Zohar og skrev i sin brevveksling med ham at hun «levde i den», at hans dikt var «åndelig gjennomlyste, virksomme i skapelsen i dette øyeblikk».[2]
Den tyske arven
Referansene til brevene over viser, foruten en Nelly Sachs som knyttet sterke bånd til sentrale diktere, en sterk fokusering på jødisk mystisime og tilbakevending til kildene. Diktene hennes er også spekket med henvisninger til Bibelen. Men bevissheten om hennes egen jødedom kom sent i livet, først da hun et par og femti år gammel påbegynte det hun skulle kalle sin «egentlige diktning», tok hun fatt på studier av kabbalisme og hasidiske skikker. I diktningen gjorde hun dermed bruk av både kristen og jødisk mystisisme.
Da Nelly Sachs gikk om bord på flyet 12. mai 1940 på Tempelhof Flughafen, forlot hun sitt hjemland i nær 50 år. Hun var født i Berlin i desember 1891, og hadde bodd alene med moren etter at faren døde i 1930. I flere måneder forberedte man flukten, og like fullt, da visumet omsider kom, måtte det skje på rappen. Få dager tidligere hadde Nelly Sachs nemlig mottatt sin Stellungsbefehl, med ordre om å innfinne seg i en arbeidsleir. Ingen av slektningene hennes skulle overleve, utenom moren, som var med på flukten. De ankom med en av de aller siste flyktningtransportene fra Tegel flyplass til Stockholm. Å oppleve at hjemlandet vendte seg mot dem hadde de gjort i tiår, men før nasjonalsosialistene kom til makten, hadde de levd i et berlinermiljø hvor jødene var assimilerte og tanken på en tilintetgjørelse av jødene var hinsides all urimelighet - hadde de kanskje ikke deltatt på tysk side i flere kriger? Faren og onkelen drev en gummifabrikk, og som enebarn var Nelly et heller bortskjemt barn som danset til farens etyder på piano i deres villa i Tiergarten. Mellom figuriner og italienske møbler i nøttetre drømte hun om å bli ballettdanser, og hun interesserte seg tidlig for litteratur. Ikke minst den tyske romantikken, især Böhme. Og alt som jentunge skrev hun dikt, små stykker og dramaer. På femtenårsdagen fikk hun Gösta Berlings saga i gave av foreldrene, og den boken betydde så mye for henne at hun sendte Selma Lagerlöf en liten historie. Og hun fikk svar: den svenske nobelprisvinneren kvitterte med et postkort hvor hun skrev at Nelly Sachs nok var en bedre forfatter.
Så langt oppveksten. Men hvem var Nelly Sachs før hun kom til Sverige i en alder av femti? Livsløpet hennes viser at hun aldri var ansatt noe sted eller fullførte noen form for høyere utdanning. Hun hadde lest seg opp og lært av venner, og med tiden fikk hun utgitt dikt i ulike aviser og en bok, Legenden und Erzählungen (Legender og historier). En skulle kanskje tro at en som var selvbevisst nok til å anse seg som forfatter og poet ville få sine litterære preferanser og skrivemåte radikalt endret i løpet av de sju årene Hitler satt ved makten, men det ser ikke ut til å ha vært tilfellet. I 1933 ble Nelly Sachs' tidlige verker brent på bokbål rundt om i Tyskland, og Gestapo tok henne også flere ganger inn til forhør. Litterært forble hun likevel forankret i den tyske kulturens romantisisme, og hun antok ikke en jødisk identitet før hun hadde forlatt Tyskland.
Hemmelighetsfullt er også kjærlighetslivet hennes. Hun forelsket seg i en angivelig gift mann da hun var med foreldrene på ferie til Østersjøen. Etter den korte og heftige affæren gikk hun inn i en tilstand hvor hun sluttet å spise og måtte innlegges på sykehus. I over et år var hun satt ut av spill. Antakelsene om ham er mange, og han skulle tolkes som brudgom-figuren i flere dikt.[3]
Hendelsen i Lessingstraße
To hendelser i årene under nasjonalsosialistene etterlot likevel et ekstra merke. Da villaen måtte selges i kjølvannet av farens død, ble hun og moren vitne til at SA-offiserer trampet inn med sine koner og plyndret boet for møbler og gjenstander. I Ari Fioretos' biografi[4] siteres Nelly Sachs: «I fem dagar levde jag mållös under en häxprosess. Min röst hade flytt til fiskarna. Flytt, utan att bry sig om de övrige lemmarna, som stod i skräckens salt.» Den dagen ordrer erstattet tiltale kunne ikke lenger ordene kultiveres. Morsmålet hadde ikke lenger gyldighet. Og med devalueringen av huset, avhørene og deportasjonstrusselen, ble fiskene «talspersoner» for den stumheten som nå tok over, en opplevelse av språklig utilgjenglighet.
Den andre opplevelsen var på politistasjonen i Berlin, der Nelly Sachs skulle registreres som jøde. Hun var så nervøs at hun svettet gjennom hansken og svertet kølappen, så nummeret ble utydelig. En tjenestemann overhørte hvordan hun ble skjelt ut av en høyerestående tjenestemann, og ga henne telefonnummeret sitt - med løfte om hjelp dersom hun skulle havne i fare! Det absurde i situasjonen understreket følelsen av meningsløshet og kønummeret foregriper tatoveringen på underarmen som ventet henne i konsentrasjonsleiren. Fiorotes sammenfattenfatter disse språkparadoksale hendelsene som «en stedfortredende død». Å leve under slike trusler var ifølge Nelly Sachs som å forgå i en åpen grav uten å dø.
Kabbala på Södermalm
Selma Lagerlöf var en avgjørende faktor for flukten. Fra Mårbacka sendte hun et telegram der hun uttalte at det var av högste vikt at Nelly Sachs ble reddet ut av Tyskland. Mor og datter ble tatt imot av representanter for den jødiske flyktningekomiteen og innlosjert på det jødiske barnehjemmet, der Nelly, som målte 1,56 m på sokkelesten, i den første tiden sov i barneseng. Hun skulle bli boende i Sverige resten av livet, og fikk svensk statsborgerskap i 1952.
I ettromsleiligheten på Södermalm ble natten Nellys tid. Alt ved krigens utbrudd hadde hun begynt å interesse seg for jødisk tankegods. Hun leste Erzählungen der Chassidim (Hasidiske fortellinger) av den jødiske tenkeren Martin Buber, som øvde stor innflytelse blant tysktalende, assimilerte jøder - blant annet var Kafka tilstede under minst to av foredragene hans i Praha på 1920-tallet, foredrag som siden ble holdt i Berlin og er utgitt i bokform.[5] Fra å være aktiv i sionistbevegelsen til å isolere seg i Firenze og forfatte de første versjonene av sine hasidiske historier, ivret Buber for å etablere en allmenn jødedom som sekulære, unge intellektuelle og kunstnere før og under første verdenskrig kunne tro på. Mange var skeptiske og så assimilert i den tyske kulturen at de kjente skam og usikkerhet ved sitt jødiske opphav og jødedommen generelt. For dem var jødedommen en tvangstrøye tuftet på en patriarkalsk tradisjon. Å leve innenfor dette systemet av arkaiske lover var nærmest umulig, det samme var imidlertid et brudd. Noen, som Kafkas venn Max Brod, fant svaret i sionismen, men bevegelsen mistet sin appell. Buber kom som et friskt pust idet han kombinerte sionisme og åndfullhet.
Ifølge Gerschem Scholem, som Nelly Sachs også leste, nådde Bubers ord ut til mange og rørte ved et stort publikum.[6] Hans måte å adressere jødedommen på virket som magi. Buber ble utropt til profet for den jødiske fornyelsen, ikke minst fordi han bruker begrepet jøde og dermed vekker dem som har assimilert og sekularisert seg bort fra betegnelsen. Språket hans er filosofisk og romantisk - tidvis også poetisk - med glødende retoriske vendinger. Han berømmes for å ha endret synet på jødedommen til en kreativ dynamisk prosess, en slags neo-hasidisme, som innebærer reform og et nytt land: Israel. Nelly Sachs kom seg aldri til Israel, men besang det som idé, som opprinnelse og kilde til håp. Slik lyder Sachs' dikt fra samlingen Und niemand weiss weiter (Og ingen vet lenger) fra 1957:
Ikke bare land er Israel!
Fra tørsten til lengselen,
fra den rødbrente midnattsroten
gjennom åkerkornets dører
til de likblå hese drankerne
bak nåtidens skjelvende øyebind.
Profetiens vinger
på skuldre av ørkensand.
Pulsen din rir i nattestormen,
dine evighet-prustende fjells
jerntunge føtter
galopperer
helt inn i barnebønnenes melkehvite skum.
Dine fotspors meridiansirkler
i syndefallets salt,
dine grønne velsignelsesrøtter slumret inn
i ørkenens marterte himmel
det åpne gudssåret
i luftens fjærdrakt -
Her ser vi et eksempel på hvordan de utallige bibelmetaforer også rommer kristne bilder, som «syndefallets salt», og knapt kan skjelnes fra GT, eller Toraen. Kjernen i Bubers nye jødedom ligger i hans dypdykk i andre religioner for å finne fram til jødedommens åndelighet. Via kristendommens mystisisme og studier av hinduisme og buddhisme, nærmet han seg, med sin kjennskap til hebraiske, hasidiske studier i 1902. Han forsto at det var påkrevd med en tolkning, snarere enn en oversettelse, i møtet med disse tektene - ja, nærmest en annaming. Verken Die Geschichten des Rabbi Nachmans eller Die Legende des Baal Schei eller Die Legende des Baal Schem ble korrekt oversatt, men ifølge den langt mer historisk orienterte Scholem var «Buber den første jødiske tenkeren som i mystisismen så jødedommens grunnleggende trekk og vedvarende operasjonelle tendenser.»[7] Han introduserte et ideal som kunne tas på alvor av jøder som hadde avvist så vel reformismen som ortotoksien. Han avviste halakha, den jødiske lovens sti, og splittet mange jøder, men enda kraftigere kritiserte han de frie og «vitenskapelige» jødiske bevegelsene, som han mente var en forenklet, vestliggjort form. Buber søkte mysteriet via blodet, og adresserte både skjønnheten og problemene i jødenes kamp for enhet. Den største faren lå ikke i arven, men i likegyldigheten. Den revolusjonære Buber, ble det sagt, blåste i Shofars horn - jødenes tradisjonelle bukkehorn, som man innvarsler det nye året med.
Å bli jøde
Nelly Sachs' tilnærming til disse tekstene et par-tre tiår senere, uten å ha hatt nærkontakt med verken jødenes dogmatiske sider eller deres tankegods, oser av fascinasjon for og en tanke om å ta igjen det tapte. Skammen over ikke å ha vært der, i leirene, var utbredt hos mange overlevende. Jeg vil ikke gå så langt som til å si at Sachs bærer skyld, men nøye meg med å konstantere at hun ble jøde lenge etter at nazistene definerte henne som det. Og én ting var den intellektuelle tilnærmelsen, den menneskelige erfaringen noe helt annet.
Når paranoiaen - Nelly Sachs var overbevist om at nazistene spionerte på henne fra leiligheten over gaten og hadde plantet mikrofoner i kjøkkenet hennes - tok overhånd, tilbragte hun natten hos den tjue år yngre naboen og senere sekretæren, Rosi Wosk. Hele gården var eid og bebodd av jøder, og da 22 år gamle Lenke Rothmann flyttet inn, så Sachs en anledning til å lære mer om jødisk hverdagsliv. Lenke hadde sett sin mor og sju søsken bli drept i konsentrasjonsleir. Hun fortalte en vitebegjærlig Nelly om hvordan dagliglivet hadde artet seg hos den fromme familien i Budapest, blant annet hvordan de hasidiske skikkene ble praktisert. Sachs boret i jødedommen som liv og som lære, og jo mer hun lærte av en fortid hun ikke hadde vært med på, desto større vekt lot hun til å tillegge behovet for et nytt alfabet, en ny uttrykksmåte. Hun anses av mange som Holocaust-dikteren framfor noen. Da hun i 1966 mottok nobelprisen i litteratur sammen med israeleren Samuel Josef Agnon, ble det mumlet i krokene om en forsoningspris - det var en gave å få bearbeidet den vonde fortiden i dikt skrevet på tysk av en jøde. Bildet har endret seg med tiårene, hvor hun snarere er blitt sett på som modernist med lysende, rystende dikt. I dag leses hun i en annen kontekst, og ikke minst kan de siste samlingene hennes, Glühende Rätsel (Glødende gåter) og Teile dich Nacht (Del deg natt), leses uavhengig av noen jødisk tilknytning. Diktene er mer fortettet. Kjenner en imidlertid til hennes kabbalastudier og tette bånd til Paul Celan (tenk bare på hans dikt «Der Tod ist ein Meister aus Deutschland»/«Døden er en mester fra Tyskland»), hennes «tvillingsjel», kommer en ikke utenom en åndelighet som har hentet næring fra den jødiske erfaringen. Her et dikt fra Glødende gåter:
Med sin matematikk à la satan
måler telegrafien opp de følsomt musiserende stedene
på kroppen min
En engel bygd opp av kjærlighetens ønsker
dør og gjenoppstår i bokstavene
jeg reiser i -
Og likevel ble Paul Celans jødedom sjelden nevnt direkte av kritikerne, bare antydet, mens den hos Nelly Sachs er en representativ størrelse: «Nelly Sachs er den siste tyskspråklige dikter om jødedommen, og hennes verk er ikke til å begripe uten denne kongelige herkomsten», skrev Hans Magnus Enzenberger i sitt utvalg av henns dikt i 1963.[8] I sin stockholmske eksiltilværelse erfarte hun Endlösungs folkemord mer presist enn dem som befant seg i nærheten til leirene, og likevel var hennes diktning det siste gjenværende, poetiske vitnet som kunne hevde seg, mente han, ved siden av de dokumentariske rapportenes språkløse gru. Enzenberger hevder videre at den reisen hun som forfatter foretok var betinget av diasporaen. Israel hos Nelly Sachs er stedfortredende for hele skapelsens helbredelses- og ulykkeshistorie (Heils- und Unheilsgeschichte), i tråd med det her gjengitte Israel-diktet.
Holocaust står altså pars pro toto for skapelseshistorien, og Nelly Sachs' jødedom blir gjennom det til en representativ størrelse som så å si innstifter forsoningen: diktningen får en syntetiserende, sammenførende kraft. Det er på denne bakgrunnen man må forstå utdelingen av De tyske bokhandlernes fredspris, som førte til at hun reiste tilbake til Tyskland for første gang siden flukten. På denne reisen var det hun møtte Paul Celan, på kafeen Zum Storchen i Zürich, der et livslangt vennskap oppsto. Prisen foregrep Nobelprisen i valget av Sachs som den forsonende kunstneren, mens hun selv aldri uttalte seg politisk. Under prisutdelingen i Dortmund uttrykte hun imidlertid tro på ungdommen: «Når jeg i dag, etter lang tids sykdom, overvinner min skyhet for å komme til Tyskland, er det ikke bare for å takke den bokhandelen som har gitt meg den ære å gi meg fredsprisen, men også for å fortelle den nye generasjonen at jeg tror på den. Over alt det grusomme som har skjedd, tror jeg på den. Mange møter med tyske enkeltindivider står for meg som uforglemmelige og viser meg, som på et stjernekart, at et nytt tegn er i emning, der håpet og freden kan få utvikle seg.»[9]
Meridianen - en linje
I ett av de siterte diktene over finner vi ordet meridian, denne immaterielle oppmålingslinjen fra pol til pol. Den går igjen i flere dikt. I et brev datert 30 . mai 1959 skriver hun til Celan: «smertens og trøstens meridian går mellom Stockholm og Paris.» Celan bodde i Paris, og to år senere, i 1961, utga han diktsamlingen Der Meridian. Begge bruker begrepet med henblikk på en kabbalafarget kosmogoni, Celan med en god del mer ironi. Alfabetets meridian er hos ham alfa og omega, og han leker seg med a-ene og o-ene, og dette begeistrer Sachs, som selv ikke etterlot noe rom for ironi i sine dikt. Imidlertid gjør hun - som ham - bruk av tankestrek. Og hun gjør det i så utstrakt grad at hun nærmest må sies å ha gjort det til en egen poetikk. Meridianen nedfelt i diktenes stjernekart, som en komethale, innbiller jeg meg, i tråd med Sachs' første strofe i dette diktet fra Noch feiert Tod das Leben (1961):
Lidelsens krumme linje
et haleheng av verdensrommets
guddommelig antente geometri
alltid på lyssporet til deg
og mørklegger med fallesyken
igjen utålmodigheten etter å komme til slutten -
Tankestreken får ikke bare strofen til å henge, men erstatter ethvert skrifttegn som setter opp en grense. Døden er bare en overgang til et annet sted, en ny lengsel, en ny mening. Kanskje er det Guds egen tankestrek? I dette diktet (Und niemand weiß weiter) heter det:
Flukt, flukt, flukt,
fluktmeridianer forbunde
med Gud-lengsels-streker -
Opp av graven stiger liket av alfabetet som «bokstavengler, urgammelt krystall / innkapslet i vanndråper fra skapelsen». Språket må fornyes ved hjelp av gudevinder, språket selv må skape språket.
Meridianen virket også hinsides døden. Samme dag som Celan ble gravlagt - han kastet seg i Seinen - døde Nelly Sachs. At de var to om ha funnet en helt ny måte å anvende alfabetet på, er hevet over enhver tvil.
Å oversette de dødes språk
Ifølge forsker i litteraturvitenskap, Daniel Pedersen, påvirket Holocaust Sachs verker i kanskje større grad enn eksilet gjorde det. Hun så tidlig i sin nye tilværelse poesien som en mulighet til å gjenskape seg selv, som vi sier i dag, å bli brukt som et medium og gjennom det kommunisere med stemmene til de drepte. Det er nesten så en kan se arbeidet som en oversettelsesakt, skriver han.[10] Men det ville være å ta utsagnet hennes om at hun nærmest skrev en automatskrift for god fisk. Som antydet hadde hun kontakt med en rekke aktører og litterater, og hun ble ikke minst påvirket av modernismen. I 1942/43 synes Sachs å transformere sine tidligere romantiske lengsler til noe hinsides denne verden, og artikulere det innenfor en svært spesifikk historisk kontekst: Hun begynte å skrive og tale på vegne av dem som ikke lenger var. Dels skyldes det den svenske modernismen, og dels den gryende bevisstheten om graden av utryddelse hun fikk fra svenske aviser. Men før Sachs begynte å tenke på noen form for metafysisk oversettelse av de dødes stemmer som en mulig måte å unnslippe vår tids skrekk, så hun oversettelse som en praktisk måte å komme inn i sitt nye hjemland på, samt gi tilbake noe til landet som hadde tatt imot henne.
Pedersen vektlegger Sachs' møte med modernismen som frigjørende for å uttrykke seg på en ny måte. Og det er slett ikke de dystre diktene fra debuten i In den Wohnungen des Todes hun først skriver i sitt nye hjemland, tvert imot uttrykker hun glede i blant annet Schwedische Elegien. En glede som kan virke underlig i lys av flukten bare tre måneder tidligere. Vi vet imidlertid at Sachs leste om konsentrasjonsleirene og massemordene i 1942, og at hun antakelig fikk nyss om at ungdommens flamme - som senere skulle bli til den døde brudgommen i debutsamlingen- var drept.
I 1942 og 1943 skjedde det ifølge Pedersen to viktige ting for Sachs: at hun adopterte en jødisk identitet og at hun stiftet bekjentskap med moderne poesi og frigjorde seg fra lyriske og formelle konvensjoner. Behovet for å finne en ny lyrisk form å kunne dikte på igjen, attpåtil på tysk, drev henne til å gi avkall på sitt tidligere arbeid. Det er vanskelig å tidfeste når formeksperimenteringen startet, men form og innhold endres mer eller mindre på samme tid. Den tidligere lengselen etter åndelig kjærlighet adresseres nå til de som ble drept i jødeutryddelsen. Sentralt her er bruddet og kontinuiteten - hun beholdt lyriske figurer, men fylte dem med en radikalt ny mening.
Scholems oversettelse av Zohar var å finne i biblioteket hennes, full av notater og understrekinger. Og det var særlig ideen om et guddommelig språk som var gått tapt, et språklig paradis, som opptok henne. Tanken på at menneskespråket engang var guddommelig fikk henne til å ville oversette, eller nyoversette, verden, og slik gi språket tilbake noe av sin guddommelige opprinnelse og dimensjon. Denne religiøse tanken synes å sammenfalle med samtidens diktning, som reflekterte rundt språk. Man hadde ikke bare et behov for å finne nye uttrykksmåter, man søkte også en bekreftelse av poetens rolle i reetableringen av språkets guddomelige natur. Det tyske språket var blitt brutt ned av nazistenes løgner og kunne bare renses (sic!) ved en poetisk gjeninnsetting. For Sachs var det tyske språket en kamparena, og den modernistiske formen gjorde det mulig for henne å se den romantiske lengselen, hennes Jenseitssehnsucht (hinsideslengsel), komplementært til jødisk mystisisme. Lengselen var ikke lenger rettet mot et upersonlig «du», en idealisert elsker, eller kjærligheten selv, men mennesker som engang hadde levd. I Wohnungen (47) målbærer hun en syklus med bønner for den døde brudgommen og skriver gravskrifter - Grabschriften - for folk hun kjente og som ble myrdet av nazistene. Hun addresserte verden direkte.
Shofars horn
Sachs-biografen Ari Fioretos gjengir i sin artikkel Nelly Sachs och delaktighetens poetik følgende spørsmål, stilt av Bengst Homqvist etter at Sachs ble tildelt nobelprisen: «Hur blev ett litterärt fenomen som Nelly Sachs möjligt?» Å debutere i den lite bråmodne alder av femtifem år i landflyktighet er i seg selv oppsiktsvekkende. Mye kan sies og er sagt om hennes storhet, men igjen: Hun levde i en sammenheng. I Norge minner de metaformettede diktene hennes om vår Gunvor Hofmo, og den jomfrunalske livsførselen med et glødende engasjement får meg til å tenke på en forfatter som Flannery O'Connor. Kanskje er ikke jødedommen det som burde hekte ved Nelly Sachs, kanskje er den overdimensjonert. Hun var en dikter i sinn og skinn, og responderte som sådan på de tider hun levde i generelt, og de uhyrligheter som ble begått spesielt. At Nelly Sachs ble «jøde» to ganger - ved fødselen og flukten - sendte henne på den veien som fikk henne til å plukke opp Shofars horn. Det uthulte bukkehornet som innleder jødiske religiøse høytider og som skal minne om at Jahves fortsatt er konge i himmelen. Lyden er også en påminnelse om selvransaking og -korrigering. Første gang det ble blåst i Shofar, var på Sinai-fjellet, da mosetavlene ble overgitt israelittene og er siden blitt en påminnelse om også å studere Toraen. Lyden er likeledes et ekko av klagen etter ødeleggelsen av Templet i Jerusalem og innprenter lydighet. Den er endelig også en påminnelse om jødenes enhet og løftet om Messias' tilbakevending. Via dyrehornet roper en ut det som kommer fra menneskets dyp, fra dyresjelen, som i størst grad påkaller Jahves nåde.
En var der
blåste i Shofar - kastet hodet i nakken,
som rådyra gjør,
som hjortene
før de drikker av kilden.
Blåser:
Tekiah
Der fór døden ut med et sukk -
Shevarim
Såkornet faller -
Teruah
Luften beretter om et lys!
Jorda kretser og stjernebilder kretser
i Shofar, for én blåser -
og rundt Shofar brenner templet -
og én blåser -
og rundt Shofar styrter templet -
og én blåser -
og rundt Shofar hviler asken -
og én blåser -
[1] Fra brevvekslingen mellom Nelly Sachs og Gunnar Ekelöf gjengitt i Bokstävarna jag färdas i. En antologi om Nelly Sachs. Red. Anders Olsson. Themis, Stockholm 2001. I boken er samtlige av Sachs' brev oversatt av Madeleine Gustafsson.
[2] Ibid., s. 139. Fra brevvekslingen mellom Nelly Sachs og Paul Celan.
[3] Blant annet i Gebete für den toten Bräutigam i den første utgitte diktsamlingen In den Wohnungen des Todes (I dødens boliger) i 1947.
[4] Ari Fioretos: Flykt och förvandling, Nelly Sachs, författare, Berlin/Stockholm, Stockholm, 2010.
[5] Nahum N. Glatzer (red.): On Judaism. An introduction to the essence of Judaism by one of the most important religious thinkers of the twentieth century. Martin Buber. New York, 1967.
[6] Ibid, forord ved Rodger Kamenetz, s. ix.
[7] Ibid, s. xi.
[8] Braese, Gehle, Kiesel, Loewy: Deutsche nachkriegsliteratur und der Holocaust. (s. 50), Wissenschaftliche Reihe des Fritz Bauer Instituts, Frankfurt/Main: 1998.
[9] Braese, Gehle, Kiesel, Loewy: Deutsche nachkriegsliteratur und der Holocaust. s. 50.
Wissenschaftliche Reihe des Fritz Bauer Instituts, Frankfurt/Main: 1998.
[10] Daniel Pedersen: Nelly Sachs' Swedish exile - An encounter with Erik Lindegren , Fabula / Les colloques, La conquête de la langue, URL: https://www.fabula.org/colloques/document1988.php, page consultée le 12 octobre 2017.