Hacking av historien

Kunstmønstringen Documenta 14 tjuvstartet i år i Hellas under mottoet Learning from Athens. Her er 14 forsøk på å sammenfatte hva jeg lærte. 

Aten 17. april 2017. Det var ikke et hevet øyebryn å se hos kelneren når jeg ba om det greske ølet Fix i stedet for Tuborg eller Heineken, som han foreslo. Han tok likevel poenget og satte den brune flaska med blå etikett så ironisk-langsomt foran meg. Nå mistenkte jeg ham ikke for å ha noe forhold til historien som heftet ved ølmerket: Som landets første bryggeri hadde det hoffleveranse til den nykronede, greske kongen da Storbritannia ga opp suvereniteten. Fix beholdt ølmonopolet i nær hundre år. Da kom militærkuppet, og juntaens forsvarsminister Garoufalias giftet seg inn i Fix-familien. Som Der Spiegel skrev i 1974: «Ingen vil lenger drikke junta-øl».

Nei da, kelnerens gest viste nok bare at han nektet å innta rollen som «Syden-servitør».

#1 Lære av Athen - å leve nomadisk

I år var Fix-bygningen hovedarena for de sytten stedene Documenta 14 valgte som nedslagspunkter i Aten, som en prequel til Kassel i Tyskland, åstedet for verdens viktigste kulturmønstring. Med overskriften Learning from Athens var bygningen et symbol på landets tilstand: Nyoppusset skulle den huse Nasjonalmuseet for samtidskunst (EMST) da krisen slo inn. Dørene ble aldri åpnet. Med tyske kunstpenger inntraff den nødvendige dynamis, og side om side med kunstnerisk leder for Documenta 14, Adam Szymczyk, kunne EMST-direktør Katerina Koskina kunngjøre at samtidsmuseets nomadiske tilværelse nå var over. 

Det skortet ikke på innvendinger mot at Documenta 14 skulle få en avlegger i Aten. Både i avisspalter og på gateplan var motstanden krass. Meldingen var klar: Kunst til folket i krisetider var som å kaste peanøtter inn i apeburet. Merkelpenger! Athenere ville ha seg frabedt å framstå som eksotiske, fjerne EU-slektninger som skulle vise hva de hadde lært av fattigdommen. Hellas' tidligere finansminister Yanis Varoufakis kalte sågar løsningen «en slags kriseturisme». Nord/sør-splittelsen har forlengst nådd Europa, så Documentas avgjørelse om å ha en avlegger i Aten var blitt en symboltung gest. Med grekernes og tyskernes tynnslitte bank-klient-forhold har det demret for grekerne at ordet krise, som opprinnelig betyr «avgjørende vendepunkt» eller «plutselig forandring» snarere betegner en «permanent tilstand». Jeg kjente på ubehaget allerede da jeg satt på et stappfullt Norwegian-fly, med direkterute til Athen, hvor berusende bånd ble knyttet. Applausen som brøt ut idet piloten landet flyet, har jeg ikke vært med på siden charterturenes gullalder. Som en medpassasjer uttrykte det da jeg undrer meg over at så mange tok fri uka etter påske: - Ingen grunn til ikke å ta seg en ferie!

Jo, også vi har lært oss kunsten å leve nomadisk.

#2 Lære av Athen - å hacke historien

Antikkens Hellas. Ensbetydende med statuen av den idealiserte kroppen, i hvile som i bevegelse. Den skjønne Helena. Diskoskasteren.

Den spanske kunstneren Daniel G. Andújar utvidet dette konseptet med sine 62 miniatyrstatuer kalt Liberated Models, 3D-printet i hvitt, metallic, rosa og knalloransje. Velkjente heroer og gudinner fikk selskap av plumpe, androgyne og mer degenerte kropper i ulekre positurer. På veggen hadde han en fotoutstilling av ansikter i alle raser som fusjonerte med antikke statuer. Portrettene i Atlas, Hacking the Canon levendegjorde og sementerte, syntetiserte og forsteinet historien på en leken, men foruroligende måte.

Det var likevel befriende etter å ha forlatt salen med overskriften The Greek Way (2017). De glorifiserende portrettmaleriene av Hitler hadde påmalte navn i løkkeskrift over, navn på homofile menn og datoen for henrettelsen deres under naziregimetes utryddelse av annerledesmenneskene. Piotr Uklánski spilte på lag med duoen McDermott & McGough, som i samme rom viste scener fra Leni Riefenstahl-filmer, ikke minst i filmen Olympia kunne vi se hvordan det atenske skjønnhetsidealet var omskapt til et arisk forbilde. Forsto Riefenstahl at disse idealiserte mennene var homofile? Å ja, mener kunstnerne, det var hennes protest mot jakten på de homofile.

Historien reskrives og nytolkes, og ironien med å sette athenerne som ideal i en krigsproduksjon er ekstra bitende når vi vet hvor grusom andre verdenskrig var for sivile i Hellas.

#3 Lære av Athen - å bli rævpult

- Så hva er The Greek Way? spurte jeg min følgesvenn, født atener.

Han lo høyt. Visste jeg virkelig ikke vet hva det var? Det var britenes slang for å bli rævpult. Og jeg som trodde den betegnelsen var forbeholdt tyrkerne ... Under den muntlige eksamineringen på italiensk mellomfag ble jeg i sin tid spurt av de herrer professorer om jeg visste hva Machiavelli mente med å ta sin kone på «gresk vis». Men lær av menn! Det var kanskje ikke det Documenta 14 hadde i tankene med denne lære-av-Aten-tittelen, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke på de mange vitsetegningene i aviser og sosiale medier for noen år tilbake, der essensen var at grekerne var så late at de fortjente å bli ... ja, det sto ikke rævpult, men. Og så sent som i mars 2017 høstet EU-minister Dijselbloem skarp kritikk for sin ytring om at søreuropeerne kaster bort pengene sine på snaps og kvinner. Nordeuropeerne visste å jobbe! I våres vet vi at den greske regjeringen vedtok ytterligere kutt i pensjoner og andre statlige utgifter for å motta nok en krisepakke, som rett nok ble godkjent av EU-troikaen, men ikke før de hadde halt ut forhandlingene. Rævpult blir således en nærliggende tanke.

En rekke happenings og foredrag fokuserete på at det nettopp var Hellas, marginalisert og nærmest detronisert, var det landet som kunne vise vei ut av kapitalismens klør. Bevegelser som kaller seg The Open Form Society og The Parliament of Bodies søker å restrukturere samfunnet på nye måter, med selvopplæring og selvorganisering som stikkord. De nøler ikke med å bruke store gester, en av dem griper tilbake til frigjøringen fra slaveriet i USA og proklamerer at levende og døde kropper, som institusjoner, mennesker, ikke-mennesker og ting, er enheter som deler et felles biokulturelt opphav. I forlengelsen av Walter Benjamins tankegang kan vi, de, dem, ikke ses på som varer. Et avantgardistisk opprop om nettopp ikke å la seg rævpule.

#4 Lære av Athen - å redefinere storhet I

I denne reorganiseringen lå det også en avlæring av storhet, en bortvending fra store systemer. Vandrende rundt i Atnes gater kunne du ikke unngå graffittiskriften på veggen, som krever gjeninnføring av drakmer. Bohemkvarteret Exarchia (hvor du ifølge Norwegians hjemmeside finner «intellektuelle, radikalere, filosofer, poeter og kunstnere») er overtatt av anarkister, så her kunne vi muligens også snakke om en debriefing av forestillingen om de romantiske kunstnerkvarter. De pene bygårdene står forlatt og nedtagget, parkene er befolket av sprøytenarkomane.

Men kimen til noe nytt var synlig overalt. Mikrovirksomheter popper opp. Små forlag og mikrobokhandler ser dagens lys. De er mange. På en okkupert plass fant jeg filosofibøker til 5 euro. Athenerne ser ut til å gjenoppfinne seg selv. I nyhetsflimmeret de siste åra har jeg lest om tendenser til lammende depresjon, om sultedød og overgang til naturalhusholdning, jeg har hørt om advokater og leger som overtar slektningers olivenlunder. Min venn ateneren fortalte at søsteren hans ikke fikk tilgang til foreldrenes konto med morens fullmakt alene, det er nemlig blitt vanlig å svindle ens egne foreldre. Og så var det rom for dette - bøker på fortau og plasser!

#5 Lære av Athen - å redefinere storhet II

Det handler ikke bare om å gi avkall på storhet, det handler også om å ta den tilbake. Mens eliteskoler og museer har forfalt, gis det midler til byens arkeologiske museum, med skatter herfra til bake til evigheten, og det lekre, nokså nye, Akropolis-museet. Sistnevnte tangerte en Documenta-aksjonen som ber om tilbakeføring av antikkens kunst. Deres permanente utstilling av de manglende relieff-statuene i Parthenon-pedimentet, er tydelig fordi originalene er erstattet med gipskopier. Originalene befinner seg i British Museum, London. Documenta 14 åpnet dette ballet med et live-tablå av det samme pedimentet, inkludert hester, kalt Parthenon Marbles, en aksjon ledet av The School of Redistribution.

Ny storhet kommer også til. Det kliss nye bygget som nå huser Operaen og Nasjonalbiblioteket, og som har et skråtak fem ganger større enn Bjørvika-operaen, anlagt som en park, står som en umulighet i dette landskapet av tristesse og tagging. Svaret heter privat stiftelse. Ikke all gresk rederkapital forsvinner utenlands, og som på mikroplanet hersker det også en gründerstemning på makroplan. Mye her påminnet faktisk om Berlin på nittitallet.

#6 Lære av Athen - telt, tempel og hus

Innvendingene om at greske kunstnere ikke fikk delta i tilstrekkelig grad, stilnet etter hvert som Documenta 14 nedfelte seg gjennom høsten 2016 og det påfølgende nyåret, med workshops, foredrag og lokal deltakelse. Den politiske brodden i Rebecca Belmores flyktningtelt i marmor på Filapappos-fjellet, der du kan se Akropolis, var rett nok ikke gresk, men viste til grekernes rolle i flyktningekrisen. Kontrasten mellom templet og teltet var slående.

Mens vi er inne på bygg, er jeg nødt til å nevne den mest profilerte, greske kunstneren tilstede, Yannis Tsarouchis (1910-1989). Han kjøpte seg et hus utenfor Athen fordi han ikke stolte på at kunsten hans ville bli ivaretatt. Også dette huset ble lenge stående stengt på grunn av pengemangel, inntil Documenta 14 svingte tryllestaven. Tsarouchis' erotiserte bilder av unge, mannlige modeller, gaster og sjauere - en maleriets Pasolini - gjorde ham omstridt i sin tid. Som et pek erstattet han den ene vindusruten med et maleri av en unggutt i singlet, som titter ut på gata for å se hvem som kommer! Som Pasolini var Tsarouchis opptatt av det mytiske - han laget dessuten et teaterkostyme til Maria Callas, som jo gestalter Pasolinis Medea i filmen med samme navn. Dette huset er grekernes Ekely (og det står fremdeles). For et privilegium å legge søndagsturen hit. Blant fuglesang og nåletrær fikk vi en privat omvisning og fikk høre anekdoter fra livet hans.

#7 Lære av Athen - å viderekjønnes

I Parko Eleftherias ble det høsten 2016 holdt en foredragsserie som skulle fyre opp politiske diskusjoner og sammenføye feministteorier med antikolonialisme. Samt lansere begreper som "økosex". Tanken på å skape en produktiv parodi, en queering av tradisjonelle, politiske institusjoner, fikk lokale anmeldere til å stemple Documenta 14 som «hysterisk ensidige» med «militante» ideer. Kjønnstoget drønnet imidlertid videre, med ytterligere definisjoner og politisering. Kanskje burde man også her hacke historien, og se The Greek Way som en to tusen år gammel tradisjon med queering innenfor den klassiske filosofien? Transkjønnethet på antikkens skéner?

Tissatrengt foran doskiltene ble jeg stilt overfor følgende valg: transer til venstre, feminister til høyre. Valget var lett. Jeg gikk til høyre. På do ble jeg sittende og tenke på debatten som hadde «rast» her hjemme, om transenes rett til å velge toalett. Det foreløpig punktum ble muligens satt av Sats/Elixia, med sin politikk om at «alle som besitter en penis henvises til herregarderoben».

Burde jeg ikke hatt baller nok til å velge transedoen? Om ikke annet så for å problematisere feministbegrepet så mange tar for gitt? Begrepet er så utvannet at vi stadig trenger påminnelser om at det er viktig. Men burde jeg ikke nettopp derfor velge feministdoen, ettersom den, om den fikk vare utover utstillingen, antakelig ville blitt seende ut som en «hatdo» - med skriblerier fra nettroll og andre dyr? Uansett hva jeg valgte, valgte jeg både rett og galt.

Jeg var spent på hva ateneren valgte, da jeg så ham forsvinne ut for å pisse bak en busk.

#8 Lære av Athen - å tyde militærspråk

Valget av Parko Elefhterias var kontroversielt også av andre grunner. Det andre bygget huset byens motstandsmuseum, og var stengt da vi var der, men åpnet da vi ba om det. Den eldre fyren i det fuktige murhuset som ikke hadde sett en spatel på flere tiår, hadde selv sittet her under militærdiktaturet. Torturert i fire måneder. Året var 1968, og han så flere bukke under. Utstillingen er grusomt tradisjonell, med gamle avissider jeg ikke kan lese. I Documenta-heftet leste jeg imidlertid om en besnærende fortelling nettopp her, om agenten Maria som spionerte på det tyske flyvåpenet for den greske etterretningstjenesten. Hjemmefra rapporterte hun til de allierte på samme måte som Pythia av Delphi tydet fuglenes flukt over himmelen og leste inn varsler og jærtegn.

Boken vi hadde plukket opp i den andre bygningen, som tidligere var juntaens politihovedkvarter, var en ordbok med slagord hentet fra militærdiktaturets vokabular. Illustrert med fotografier av makthavere som hilser på hverandre. Sterkt for min venn, som vokste opp med disse frasene. Han grøsset da han leste ordenesom ga juntaen mandat til å arrestere enhver som opponerte. Men han var heller ikke videre vennligstilt overfor den sosialistiske æraen, som ifølge ham rævpulte landet på nytt. På Café Melina (aka Merkouri) spottet han straks tidligere medlemmer av sosialistpartiet, og bemerket spottende at deres statspensjon var det tredobbelte av det en vanlig arbeider tjener idag. Syriza, som skuffet mange ved å gå til valg på ikke å gi etter for EU-troikaen, gjorde stor skade, mente han. Partiet satte landets økonomi tre år tilbake.

#9 Lære av Athen - att angöra en by

Militærditakturet var fremdeles synlig. Det var ved det polytekniske fakultetet at opprøret mot juntaen startet, da studentene i november 1973 barrikaderte seg inne i bygningene og startet opp piratradiosendinger. Oppfordringen om motstand mot diktaturet fikk juntaen til å storme universitetet med tanks, i gresset lå ennå den ødelagte porten som vitne. Året etter falt diktaturet.

I inngangspartiet var det malt en rød anarkist-A malt på asfalten. Campus og bygninger var fullstendig nedtagget, og overalt så jeg oppslag om å delta i 50-års-markeringen av juntaopprøret. Jeg lette etter en del av utstillingen som skulle foregå her, men ingen hadde hørt om Documenta. Slik de satt og tegnet og bar på modeller av bydeler, kunne de faktisk ha vært en del av utstillingsprosjektet, som nettopp trakk tråder tilbake til 1933 og byutvikling. Et arkitektteam bestående av bl.a. Aalto, Le Corbusier og Fernand Léger foretok en båttur fra Marseille til Aten og polyteknisk, et prosjekt kalt The Charter of Athens, en funksjonalisk tilnærming til byplanlegging.

Kunstner Rainer Oldendorf brukte denne malen, sammen med bl.a. studenter fra Athen School of Fine Arts, til å utfordre den tyske normen for byplanlegging, normert i DIN (Deutsches Institut für Normung). Verket het Shipwreck. En annen «teknisk» tilnærming til byutvikling så jeg i installasjonen til Andreas Angelidakis, som brukte filmruller, 3D-prints, fotografier og videoer for å undersøke «de psykotekniske parameterne for Athens konstruksjon». Alt som foregikk her skulle sammenfattes i en «rapport», som siden skulle presenteres i Kassel. I Angelidakis Unauthorized (Athinaiki Techiki) ble fortidens storhet projisert som en «drøm», eller «assosiasjon», på en skjerm over en freudiansk divan. Den kunne vært et møbel i FBIs tidligere avdeling for paranormale ekperimenter.

Så er da også Aten presumptivt oppkalt etter gudinnen Atene. En drøm av en krigersk kvinne.

#10 Lære av Athen - å hvitvaske blikket

Under sitt besøk i Karasjok i fjor, uttalte Szymczyk til tidsskriftet Kunstkritikk.no at urfolkspolitikk ville få en fremtredende plass på Documenta 14. Miljøaktivisme og kampen for urfolks rettigheter har potensial til å bli «førstelinjen i en større bevegelse som forener miljøaktivisme, antikapitalistisk politikk og jordbunden spiritualitet». I september 2016 holdt den samiske journalisten og Altavassdrag-aktivisten Niillas Somby et foredrag i Aten sammen med den italienske venstreradikale filosofen Antonio Negri. Det hele åpnet med en seremoni av Linnea Dick fra den vest-kanadiske Kawakwaka'wakw-stammen, der hun takket Moder Jord og jaget bort ond energi. Dyremaskene til denne stammen, av kunstneren Beau, hadde en fremtredende plass i EMST.

I EMST hang også Thomas Dicks svart-hvitt-fotografier av australske aboriginere fra 1910, som eksempler på en utdøende rase. I en annen en rekke utkast til det første samiske flagget, signert Synnøve Persens fra hennes tid som kunststudent på slutten av 1970-tallet. Polynesiske, aboriginske og maori kunstverk viste den «edle ville», mens London-baserte Rosalind Nashashibi og Lucy Skaers film Why Are You Angry? (2017) søkte å hvitvaske Gauguins tahitiske kvinner fra europeerens fetisjmakeri med et kvinneblikk. Naivisme fikk vi også i verket til kongolesiske Tshibumba Kanda Malulus, som med olje på lerret viste utallige «snap shots» av Kongos vanskjebne.

#11 Lære av Athen - å svartmale språk

Blant urfolk har likevel mye gått tapt. Indianerspråkene i Susan Hillers svarte, billedløse film, vist på Seeable/Sayable-utstillingen på Kunstnernes hus, Oslo, i 2016, er alle utdødd. Samtalene er tekstet - noen av språkene minnet mer om fuglelyder enn mennesketale - og filmens tittel er betegnende nok The Last Silent Movie (2007-8). Den ble vist i Odeion-konservatoriet, hvor flere orale verk ga tittelen på Documenta 14-avisa «South as a state of mind»en nyansert klang. Grensa for sør går ikke ved ekvator, men i forgreininger på kryss og tvers over hele kloden, som en språklig økologi i det språkmangfoldet som dør langsomt i denne kapitalismen det mases så mye om.

#12 Lære av Athen - klimaet

Ok, klima. Få kunstnere vil ta i det, men noe skjer. Det handler om forsøpling og forsvinnende arter. Det mest interessante så jeg på Atens kunstskole, med den australske miljøkunstneren Bonita Elys verk Plastikus Progressus. Hun hadde plassert en rekke «mutanter» med mock-latiniserte artsbetegnelser i buer som minnet om et elveløp, som Red Snake (ruber anguis medullae spinalis), en en genetisk modifisert støvsugerslange som lever i plastbed dypt nedi havet. Black genious Mouse (nigrum ingenium mus) og White logic Mouse (alba logicae Mus), to høyintelligente, parasittiske vesener, har løsrevet seg fra Moderskipet (datamaskinen) og formerer seg i en uhyggelig fart. En må ikke undervurdere, leste jeg på plaketten, deres bidrag til plastforurensningen i havstrømmene hvor plasten samles og danner enorme plastberg. Katalogiseringen av de nye livsformene ble oppsummert i et enkelt vers av taoismens grunnlegger Laozi: En blir til to, to blir til tre, som så blir til hundretusener. Det enkle prinsippet, livets prinsipp, er i ferd med å kvele oss.

#13 Lære av Athen - å finne ariadnetråden

Ett av hovedverkene var det såkalte knutediktet til den chilenske kunstneren Cecilia

Vicuña, Quipu Womb (The Story of the Red Thread). Quipu-betegnelsen kommer fra quechua, Andes-urfolkets språk som ennå snakkes av 9 millioner mennesker, og quipu-diktet går over fem tusen år tilbake i tid. Det var et dikt i ull og bomull, med knutenes gjensidige avstand som meningsdannere. Så mange variasjoner er det at mulighetene ifølge kunstneren er de samme som i vårt alfabet.

Et forskerteam ved Harvard University forsøkte å tyde de opprinnelige diktene, kalt poetry in space, men har så langt ikke lykkes. Det har ikke hindret Vicuña i å skape sine egne quipus i femti år, og hun ser for seg at hun tar i bruk et kollektiv minne for å transcendere en kollektiv glemsel. Ulla, rødt som mensblod, hadde hun fått farget lokalt, og publikum fikk gå inn i denne besvergende ringen. Fra Ariadne går det en rød tråd ...

#14 Lære av Athen - å se mennesket

På Kotzia-plassen foran Atens rådhus hadde kunstner Rasheed Areeen snekret opp en uteplass der folk kunne spise og drikke kaffe. Verket var ment å motvirke gentrifisering. Det gjorde ikke mye inntrykk, men det fikk min venn til å sitere en venninne av ham fra Istanbul, som en gang uttalte at Aten hadde så «menneskelige dimensjoner».

Mennesket som alle tings målestokk var da også det klassiske idealet. Ulikt babylonerne, ulikt egypterne. Om jeg lærte noe i eller av Aten, av en utstilling som pekte på utfordringer som flyktningpolitikk, gjeld og arkeologiske samlinger, forholdet Hellas og de nord-europeiske landene, og da særlig Tyskland, er det kanskje det: Mennesket er og må fremdeles være alle tings målestokk.

Kanskje var det også det Ross Birrell ville henlede oppmerksomheten på da han og følget hans satte avsted på en 100 dagers tur fra Aten til Kassel, gjennom Balkan-landene, til hest. De fulgte en av flyktningerutene fra Middelhavet til Nord-Europa.

Mennesket som målestokk for konsumet, som mikroprodusenter og mikrokonsumenter.

Men så langt så jeg ingen tendenser til det som har hjemsøkt vårt land det siste tiåret, øl fra mikrobryggeri, så jeg tok meg en Fix. Og spurte meg om med kuratorteamets ord kjente en «følelse av savn og lengsel forårsaket av den geografiske og mentale forskyvningen».

Skål!